Vi (Underveis) har nettopp nådd Amerikansk Samoa i Stillehavet, og her koser vi oss stort. Ikke amerikansk i det hele tatt her, og nesten ikke en eneste turist å se! Fantastisk. Over helga går turen videre til Vanuatu, 1200 mil lenger mot vest. Vi håper å være bak Barriererevet og trygt i havn i Australia til syklonsesongen begynner om vel en måned.
Noen dager etter at vi hadde ankommet hovedstaden Pago Pago, kalte havnekapteinen opp alle båter i havna på VHF med forespørsel om noen kunne tenke seg å dra til den vesle atollen Swains Island, 220 mil nord for Samoa med forsyninger av proviant, tobakk, batterier, lightere og noen personlige ting. Avreise var så raskt som mulig. Syklonsesongen nærmer seg, og lastebåten M/V Sili, som vanligvis gjør disse turene ca. 2-4 ganger i året, har nettopp vært i tørrdokk, og var ikke sjødyktig.
50 innbyggere
Swains Island er en privat eid øy, som ble ødelagt av syklonen Percy i 2005. De ca. 50 innbyggerne der har siden bodd på Samoa, i påvente av at samfunnet deres skal bli gjenoppbygget, denne gangen til moderne standarder, med internettforbindelse til skolen og administrasjonen. Men to oppassere, Palapi og Alatina, bor nå på øya, og reparerer og forbereder gjenreisningsarbeidet. Det var disse to, som ikke hadde hatt besøk på nesten to måneder, som nå trengte hjelp. Vi på Underveis så en mulighet for å gjøre gjengjeld for den gjestfriheten vi har møtt her, og til å besøke en øy som praktisk talt ingen andre utenforstående noengang har besøkt. Som øyboere fra Røst vet vi også hvor kritisk det kan være med kommunikasjoner som bryter sammen.
Swains Island er geografisk en del av øygruppen Tokelau, et av de mest ødeliggende og minst besøkte områdene i det enorme Stillehavet. (Stillehavet alene dekker jo som kjent nesten halve jordoverflaten) Ingen av de tilsammen fire atollene der har flyplass.
Havseilas
Vi meldte oss frivillig, og allerede neste morgen lastet vi ombord forsyningene som skulle til de to gutta på Swains, og satte seil. Distansen på 220 mil hver vei, tilsvarer omtrent distansen Bergen ? Shetland. Vi brukte to dager dit, og skal si at gleden var stor da seilene våre dukket opp i horisonten! Gutta, Palapi og Alatina, kom rasende ut i påhengeren sin, og ønsket oss hjertelig velkommen.
Swains øy har ingen sjøvannslagune, og ingen ordentlige pass i korallrevet som omgir øya. Vi var derfor nødt til å seile helt opp til revet og ankre trofaste Underveis så nært opp til revet som mulig. Bare hundre meter fra revet stuper havbunnen ned til over 600 meter, så det er bratt og vanskelig å finne ankerfeste. Med hjelp og anvisning fra våre nye venner, fant vi en brukbar ankerplass, og brukte to hele dager på å utforske øya, jakte på langustere (en Stillehavskreps uten klør ? delikatesse!) , spise kokoskrabber (de bor på land og klatrer i trærne og spiser kokosnøtter! Digre beist, og ikke helt ufarlige).
Kjempepalmer
Det var en rar følelse å gå på de kritthvite strendene, der det ikke var spor av menneskelig aktivitet. Noen steder så vi sporene etter skilpadder som kommer på land om nettene og legger egg. Palmene på Swains Island er kjempehøye, over 100 fot! Polyneserne bruker kokosnøtta til alt fra mat, drikke, brensel, myggmiddel og hønsefor.
Da vi dro var karene litt stussne med det samme, og erklærte at de nok savnet konene og familiene sine. De laget en kjempebankett for oss, og vi fikk med oss en masse flettede kurver fulle av fisk, kokosnøtter, brødfrukt, krabber, langustere, palmeblader i bunter og bananklaser. Samt noen små pakker de ville sende til sine familier. All kontakt med ?fastlandet? går nemlig via mellombølgeradio. De har ingen telefon og ingen regelmessig postgang. Vi var mye mer lastet når vi dro enn når vi kom! Forhåpentligvis vil innbyggerne på Swains Island snart kunne flytte tilbake til nye, syklonsikre hjem og nybygget kirke, skole og sykestue.
Tatt i mot som helter
Etter to dagers overfart ankom vi Pago Pago, der senatoren (øyas representant i Amerikansk Samoas parlament) tok i mot oss, og vi overleverte gaver, frukt og krabber til ham og hans familie. Mens vi var borte, hadde øyas nyhetsavis (en A4-sak som distribueres) skrevet om oss og vår ferd, så vi var nesten blitt lokale kjendiser. Moro, og veldig artig å kunne være med å bidra litt. Sålangt på vår ferd har vi altfor ofte følt oss som nettomottagere av gjestfrihet og tjenester, så vi prøver alltid å gjøre noe tilbake. Palapi og Alatina på Swains Island fikk en bildebok fra Norge, en stor dunk pappvin, sjøsyketabletter og noen Colaglass fra oss, som takk for den utrolige gjestfriheten de viste oss.
I tillegg gav Finn Olav, som tidligere startet og drev barnesirkuset Sirkus Ut-Røst, et forrykende flammeshow med sjonglering, flammesluking og flammekasting. Det falt i smak!
Se ellers nettsidene våre på www.underveis.net for mer info om oss og ferden vår, og de vedlagte bildene for mer info om hvordan det var!
ARC-Bavaria-en «Lina 4» ligger nå i det nordlige Karibia, hvor de sammen med flere andre ARC-båter planlegger hjemseilas om få dager. – Vi likte oss bedre i det sydlige Karibia enn her, skriver Vigdis og Arne Inglingstad fra «Lina 4».
Anne Lise og Ståle Larsen deltar i år for tredje gang i Atlantic Rally for Cruisers (ARC). Etter to familieseilaser i 1986 og 1996, seiler Nesøy-paret i år alene med sin nye Sweden Yachts 40.
Kysten langs Panamakanalens innløp er meget skummel, med urent farvann og sjøkart med opplysninger fra før 2. verdenskrig. – Ikke seil her om natten, råder norske langturseilere.
Etter at den norske båten «Ronja» havnet midt i tsunamien ved Galapagosøyene søker familien Ruud sikker informasjon om hvordan man best mulig sikrer båt og mannskap i en slik situasjon.
ARC-båten «Escape» er ankommet Antigua, etter en flott dorado-fangst på turen fra Guadeloupe. Vel tilbake i den engelsktalende Karibia møtte de flere andre norske båter.
Mannskapet på den norske ARC-båten «Trollwind» var lite imponert over de flere av de europeiske gjestehavnene de besøkte på turen til Las Palmas. Marokkanske Agadir overrasket imidlertid positivt.
I oppsummeringen etter ARC forteller «Farfar 2»-gutta om hvordan ARC-seilasen slet godt på utstyr, tau og deler, og hvordan dette medførte at de nesten mistet et seil.
Seilerne fra «Amoress 2» venter fortsatt på resultatlisten, i håp om at de har vunnet ARC. I mellomtiden går tiden til sightseeing og bartreff med «færderstemning» om kvelden.
Familien Ruud på den norske Sun Odyssey 49 DS har 500 nm igjen til mål. Etter å ha tilbakelagt 2200 nm har familien satt opp en liste med råd til andre som vil krysse Atlanterhavet, basert på sine egne erfaringer frem til nå.
I den siste oppdateringen i bloggen til «Go Beyond» avslører mannskapet sin opprinnelige prioriteringsliste i forhold til ambisjonene. Ettersom de nå ser ut til å ligger på tredjeplass i klassen, er det «plan» tre eller fire som gjelder. Hvis alt skulle gå vest er siste utvei å dra til Rio.
Marie Ingerup er ikke mer enn 25 år, men seiler som skipper på en av ARCs aller minste båter. Britiske Annie O'Sullivan og hennes kvinner stiller i racing-klassen med en Elan 37.
På den siste oppdateringen av posisjonene ligger Lagoon 440 «Farfar II» i teten blant de norske båtene. – På beste surf har båten logget over 19 knop, skriver kamerattrioen fra Svelvik utenfor Drammen, som har blitt hjemsøkt av vågehval to ganger.
De fire om bord i «Go Beyond» nøyer seg ikke med å oppdatere loggen med posisjoner og siste seilnytt. Fritiden brukes også til å lage quiz til venner og kjente hjemme.
Båten har vært viktig for kystfolket i all tid, og vi har en lang kyst i Norge.
Så viktig at for kystfolk har båten vært avgjørende for om de skulle overleve eller ikke.
Det er ikke bare seilere som kjemper mot isen I Nordvestpassasjen i år. Franskmannen Mathieu Bonnier har prestert å ro fra Grønland og gjennom passasjen til Resolute i Canada.
Solen skinner på norsk båtbransje, i alle fall om messeinteressen er en pålitelig indikator. Kl. 12.00 åpnet «Båter i Sjøen» i Sandvika - og alle utstillingsplassene er utsolgt.
Utskriftsvennlig versjon
